ISEN PÅ ÅFJORDEN

Kalde og snørike vintre finnes det mange eksempler på opp gjennom historien.  Disse ble kalt «fimbulvintre», og skulle i følge folketroen være et varsel om at verdens ende var nær.

Andre vintre hadde mer ustabilt vær. Et eksempel på det er presten Magelsens nedtegninger om værforholdene ved juletider i 1846.

Under gudstjenesten i Jøssund kirke (som da tilhørte Åfjord prestegjeld) første søndag i advent 1846 var det så kaldt at vinen frøs i nattverdskalken på alteret. Så kom det mildvær, men kulden kom brått tilbake. Det ble «sprættkaldt».

Natt til lørdag 12. desember la isen på Åfjorden seg helt utover til Strømmen ved Selnes. Allerede søndag 13. desember gikk mange folk over isen på fjorden fra Finset til Strand. Til samme gudstjeneste kom stordalingene kjørende nedover Stordalsvatnet, selv om de hadde rodd vatnet bare tre dager tidligere.  Denne søndagen ble det målt 17 minusgrader.

Første juledag var det fortsatt 17 minus og ypperlig føre. Da presten tre dager senere skulle til gudstjeneste i Jøssund kirke var isen så pålitelig at de kjørte direkte fra Å til Olden for første gang på 30 år. Presten kjørte med egen hest fra prestegården ved 8-tiden og kom til Teksdal i Jøssund klokka 10. Turen er ca 22 km.

Men igjen snudde det fort.  Kvelden 6. juledag var det sterk vestavind og regnet pisket mot rutene. «Føret, som var så herlig i går, er nu forsvunnet, og småguttenes festning av snø, bygd av flittige hender, er i kveld blitt til vann.» skrev Magelsen.

Det er mange historier om isforholdene på Åfjorden. En av de mest kjente er historien om papirlappen som Johannes i Fjeldsaunet sendte med hushjelpa da hun skulle gå isen over Åfjord fra Fjeldsaune på sørsiden til Å Handelsforening på Monstad for å handle: « Handelsbestyrer Oldernes.  Kan du skrive opp varene. Isen er usikker, så jeg kan ikke sende penger med dama».

0
Feed

Skriv en kommentar